Winters used to be cold in England. We, my parents especially, spent them watching the wrestling. The wrestling they watched on their black-and-white television sets on Saturday afternoons represented a brief intrusion of life and colour in their otherwise monochrome lives. Their work overalls were faded, the sofa cover—unchanged for years—was faded, their memories of the people they had been before coming to England were fading too. My parents, their whole generation, treadmilled away the best years of their lives toiling in factories for shoddy paypackets. A life of drudgery, of deformed spines, of chronic arthritis, of severed hands. They bit their lips and put up with the pain. They had no option but to. In their minds they tried to switch off—to ignore the slights of co-workers, not to bridle against the glib cackling of foremen, and, in the case of Indian women, not to fret when they were slapped about by their husbands. Put up with the pain, they told themselves, deal with the pain—the shooting pains up the arms, the corroded hip joints, the back seizures from leaning over sewing machines for too many years, the callused knuckles from handwashing clothes, the rheumy knees from scrubbing the kitchen floor with their husbands' used underpants.
When my parents sat down to watch the wrestling on Saturday afternoons, milky cardamon tea in hand, they wanted to be entertained, they wanted a laugh. But they also wanted the good guy, just for once, to triumph over the bad guy. They wanted the swaggering, braying bully to get his come-uppance. They prayed for the nice guy, lying there on the canvas, trapped in a double-finger interlock or clutching his kidneys in agony, not to submit. If only he could hold out just a bit longer, bear the pain, last the course. If only he did these things, chances were, wrestling being what it was, that he would triumph. It was only a qualified victory, however. You'd see the winner, exhausted, barely able to wave to the crowd. The triumph was mainly one of survival. | Vintrene pleide å være kalde i England. Vi, og særlig mine foreldre, tilbrakte dem med å se på wrestling. Wrestling på svart/hvitt-TV lørdag ettermiddag representerte et lite innslag av liv og farge i en ellers så fargeløs hverdag. Arbeidsklærne deres var falmet, sofatrekket - det samme år etter år - var falmet, minnene om hvem de var før de kom til England var i ferd med å falme også. Mine foreldre, hele generasjonen deres, slet bort de beste årene av livet sitt i en fabrikk for slikk og ingenting. Et liv med slit og strev, med deformerte ryggrader, med kronisk leddgikt, med avkuttede hender. De bet tennene sammen og svelget smerten. De hadde intet annet valg. I tankene prøvde de å koble ut - å overse fornærmelser fra medarbeidere, ikke bli irritert over den nedsettende kaklingen til formennene, og i tilfellet indiske kvinner, ikke vise misnøye med å bli slått av ektemannen. Du må tåle smerte, sa de til seg selv, lev med smerten - smerter som skyter opp armene, ryggsmerter fra å lene seg over symaskinen i mange år, fortykkede knokler grunnet håndvasking av klær, vann i knærne etter skrubbing av kjøkkengulv med mannens underbukser.
Når foreldrene mine satte seg ned, med en kopp te med kardemomme og melk i, for å se på wrestling en lørdags ettermiddag, ønsket de å bli underholdt, de ønsket å le. Men de ønsket også at godhet, for en gangs skyld, skulle overvinne ondskap. De ønsket at den brautende bøllen endelig skulle få som fortjent. De ba om at godhetens representant, som lå på matten fastlåst i den onde motstanderens armgrep eller som holdt seg til nyrene i smerte, ikke skulle gi opp. Hvis han bare kunne holde ut litt lenger, svelge smerten, gå hele distansen ut. Hvis han bare klarte dette, wrestling var jo wrestling, så var sjansen der for at han kunne vinne. Men det var dog bare en delvis seier. Du kunne se at vinneren, totalt utslitt, knapt kunne vinke til publikum. Den virkelige triumfen var at han fremdeles var i live. |