Winters used to be cold in England. We, my parents especially, spent them watching the wrestling. The wrestling they watched on their black-and-white television sets on Saturday afternoons represented a brief intrusion of life and colour in their otherwise monochrome lives. Their work overalls were faded, the sofa cover—unchanged for years—was faded, their memories of the people they had been before coming to England were fading too. My parents, their whole generation, treadmilled away the best years of their lives toiling in factories for shoddy paypackets. A life of drudgery, of deformed spines, of chronic arthritis, of severed hands. They bit their lips and put up with the pain. They had no option but to. In their minds they tried to switch off—to ignore the slights of co-workers, not to bridle against the glib cackling of foremen, and, in the case of Indian women, not to fret when they were slapped about by their husbands. Put up with the pain, they told themselves, deal with the pain—the shooting pains up the arms, the corroded hip joints, the back seizures from leaning over sewing machines for too many years, the callused knuckles from handwashing clothes, the rheumy knees from scrubbing the kitchen floor with their husbands' used underpants.
When my parents sat down to watch the wrestling on Saturday afternoons, milky cardamon tea in hand, they wanted to be entertained, they wanted a laugh. But they also wanted the good guy, just for once, to triumph over the bad guy. They wanted the swaggering, braying bully to get his come-uppance. They prayed for the nice guy, lying there on the canvas, trapped in a double-finger interlock or clutching his kidneys in agony, not to submit. If only he could hold out just a bit longer, bear the pain, last the course. If only he did these things, chances were, wrestling being what it was, that he would triumph. It was only a qualified victory, however. You'd see the winner, exhausted, barely able to wave to the crowd. The triumph was mainly one of survival. | Engelske vintre pleide å være kalde. Vi, eller i alle fall mine foreldre, brukte denne årstiden til å se bryting. Brytekampene som de så på sin svart-hvitt TV hver lørdag ettermiddag, satt litt farge på deres eller så grå tilværelse. Arbeidsantrekket var falmet , det samme var sofatrekket - som ikke hadde blitt skiftet ut på årevis. Til og med minnene om hvem de var før de kom til England var begynt å falme. Min foreldre, og hele deres generasjon, slavet bort de beste årene av sine liv for lusne fabrikklønninger. Et liv fullt av slit, av skjeve ryggrader, av kroniske leddsmerter, av ødelagte hender. De bet tennene sammen og holdt ut smertene. De hadde ikke noe valg. I sitt indre forsøkte de å stenge verden ute - ignorere sleivspark fra arbeidskameratene, ikke ta igjen med storkjeftede formenn. Indiske kvinner forsøkte også å ignorere julingen de fikk av sine menn. Du tåler denne smerten, sa de til seg selv, det er ingen smerte. Smerten som skjøt opp i armene, de nedslitte hofteleddene, ryggplagene fra krumbøyde år over symaskinene, trælene fra klesvasken for hånd, stive giktknær fra skrubbing av kjøkkengulv med mannens gamle underbukser.
Når mine foreldre satt seg ned for å se bryting på lørdag ettermiddag, med kardemommete og melk, ville de underholdes, de vill le. Men de ville også se en god mann vinne over en dårlig, om bare en gang. De ville at den brautende bølla skulle få det han fortjente. De ba om at den gode mannen på matta, låst i en dobbelt Nelson eller med hendene presset mot smertende nyrer, skulle seire. Seieren hadde imidlertid sin begrensning. Du så vinneren utslitt, så vidt i stand til å vinke til publikum. Å seire var et spørsmål om å overleve.
|