| Winters used to be cold in England. We, my parents especially, spent them watching the wrestling. The wrestling they watched on their black-and-white television sets on Saturday afternoons represented a brief intrusion of life and colour in their otherwise monochrome lives. Their work overalls were faded, the sofa cover—unchanged for years—was faded, their memories of the people they had been before coming to England were fading too. My parents, their whole generation, treadmilled away the best years of their lives toiling in factories for shoddy paypackets. A life of drudgery, of deformed spines, of chronic arthritis, of severed hands. They bit their lips and put up with the pain. They had no option but to. In their minds they tried to switch off—to ignore the slights of co-workers, not to bridle against the glib cackling of foremen, and, in the case of Indian women, not to fret when they were slapped about by their husbands. Put up with the pain, they told themselves, deal with the pain—the shooting pains up the arms, the corroded hip joints, the back seizures from leaning over sewing machines for too many years, the callused knuckles from handwashing clothes, the rheumy knees from scrubbing the kitchen floor with their husbands' used underpants.
When my parents sat down to watch the wrestling on Saturday afternoons, milky cardamon tea in hand, they wanted to be entertained, they wanted a laugh. But they also wanted the good guy, just for once, to triumph over the bad guy. They wanted the swaggering, braying bully to get his come-uppance. They prayed for the nice guy, lying there on the canvas, trapped in a double-finger interlock or clutching his kidneys in agony, not to submit. If only he could hold out just a bit longer, bear the pain, last the course. If only he did these things, chances were, wrestling being what it was, that he would triumph. It was only a qualified victory, however. You'd see the winner, exhausted, barely able to wave to the crowd. The triumph was mainly one of survival. | Vintrene var ofte kalde i England. Vi, og foreldrene mine i særdeleshet, fikk tiden til å gå med å se på bryting. Brytekampene de så på den svart-hvite tv-skjermen lørdags ettermiddag representerte et kort glimt av liv og farge i deres ellers monotone liv. Arbeidstøyet deres hadde bleknet, sofatrekket - som ikke hadde blitt skiftet på år og dag - hadde bleknet, og det minnet de hadde av de menneskene de hadde vært før de kom til England, holdt også på å blekne. Mine foreldre og hele deres generasjon tilbrakte de beste årene av sitt liv i tredemøllen, med hardt fabrikkarbeid for en luselønn. Et liv med slit og strev, deformerte ryggrader, kronisk gikt, arbeidsslitte hender. De bet tennene sammen og holdt ut smerten. De hadde ikke noe annet valg. I tankene prøvde de å koble ut - å ignorere det når de ble oversett av kolleger, å ikke motsette seg formennenes oljeglatte tomprat, og i de indiske kvinnenes tilfelle; å ikke sørge om mennene slo dem. Hold ut smerten, sa de til seg selv, bare lev med den - de ilende smertene oppover armene, de nedslitte hofteleddene, krampetakene i ryggen etter å ha sittet lent over symaskinene i for mange år, tykkhudede knokler etter klesvask for hånd, de giktiske knærne etter å ha skrubbet kjøkkengulvet med mannens utslitte undertøy.
Når foreldrene mine satte seg ned lørdags ettermiddag for å se på bryting, med hver sin kardemommete med melk, da ville de underholdes, de ville le. Men de ville også at den gode mannen bare for en gangs skyld skulle vinne over den slemme. De ville at den vaggende, brautende bølla skulle få sin bekomst. De ba for den gode mannen når han lå på matta fanget i en dobbeltfinger-takling, eller grep etter nyrene i smerte, at han ikke ville gi seg. Hvis han bare kunne holde ut litt lenger, holde ut smerten, stå løpet ut. Hvis bare han kunne dét, var sjansene hva bryting angår gode for at han ville vinne. Det var likevel bare en kvalifisert seier. Du kunne se vinneren helt utslitt, knapt nok i stand til å vinke til publikum. Triumfen var i grunnen å ha overlevd. |
Winner 