Winters used to be cold in England. We, my parents especially, spent them watching the wrestling. The wrestling they watched on their black-and-white television sets on Saturday afternoons represented a brief intrusion of life and colour in their otherwise monochrome lives. Their work overalls were faded, the sofa cover—unchanged for years—was faded, their memories of the people they had been before coming to England were fading too. My parents, their whole generation, treadmilled away the best years of their lives toiling in factories for shoddy paypackets. A life of drudgery, of deformed spines, of chronic arthritis, of severed hands. They bit their lips and put up with the pain. They had no option but to. In their minds they tried to switch off—to ignore the slights of co-workers, not to bridle against the glib cackling of foremen, and, in the case of Indian women, not to fret when they were slapped about by their husbands. Put up with the pain, they told themselves, deal with the pain—the shooting pains up the arms, the corroded hip joints, the back seizures from leaning over sewing machines for too many years, the callused knuckles from handwashing clothes, the rheumy knees from scrubbing the kitchen floor with their husbands' used underpants.
When my parents sat down to watch the wrestling on Saturday afternoons, milky cardamon tea in hand, they wanted to be entertained, they wanted a laugh. But they also wanted the good guy, just for once, to triumph over the bad guy. They wanted the swaggering, braying bully to get his come-uppance. They prayed for the nice guy, lying there on the canvas, trapped in a double-finger interlock or clutching his kidneys in agony, not to submit. If only he could hold out just a bit longer, bear the pain, last the course. If only he did these things, chances were, wrestling being what it was, that he would triumph. It was only a qualified victory, however. You'd see the winner, exhausted, barely able to wave to the crowd. The triumph was mainly one of survival. | Vinterene var som regel kalde i England. Vi, spesielt mine foreldre, tilbrakte de med å se på wresling. Wreslingen så de på den sort-hvite tv’en hver lørdag. Den representerte en forskjell i livet deres og farvet deres ellers monotome liv. De glemte arbeidet, varetrekket på sofaen – hadde ikke blitt byttet ut på mange år – var godt brukt, og de husket nesten ikke de menneskene de kjente før de ankom England. Mine foreldre, hele deres generasjon, slet i årevis av livet sitt, arbeidet på fabrikken for heller lite penger. Et liv av sjauing, av slitne rygger, av slitegikt, av ødlagte hender.
De bet tennene sammen og fant seg i slitet. De hadde ikke andre muligheter. I deres hode prøved de å slutte å tenke – ignorere sine medarbeidere, og ikke bli hemmet av baksnakket til formennene, og for de indiske kvinnene, å ikke bekymre seg når de hadde fått juling av mennene sine. Stå imot det vonde, sa de til seg selv, håndter det vonde – de intense smertene i armene, hoftesmerter, anfall av ryggplager som man får av å lene seg over maskiner i for mange år, trælete hender som man får av å handvaske klær, de råe knærene, av å skrubbe kjøkkengulvet med mennene sine underbukser.
Når foreldrene mine satt å så på wresling på lørdagsettermiddagene, hvit kardemommete i hånden, ønsket de å bli underholdt, ønsket å le. Men de også ønsket at den beste karen, for en gangs skyld, skulle vinne over barskingen. De ønsket den svingende, brautene bøllen til å få hva han fortjente. De ba for kjernekaren, liggende på gulvet i boksen, fastklemt eller når han tviholdt på sine smertefulle nyrer, underkastet. Hvis han bare kunne holde ut litt lengere, klare smertene, til siste runde. Hvis han bare gjorde disse tingene, var sjansene, wresling var den sporten den var, at han ville vinne. Uansett, det var bare en kvalifiseringsserier. Du kunne se seiersherren, sliten, knapt mulig å vinke til forsamlingen. Triumfen var hovedsakelig for å overleve.
|