Vintrene var ofte kalde i England. Vi, og foreldrene mine i særdeleshet, fikk tiden til å gå med å se på bryting. Brytekampene de så på den svart-hvite tv-skjermen lørdags ettermiddag representerte et kort glimt av liv og farge i deres ellers monotone liv. Arbeidstøyet deres hadde bleknet, sofatrekket - som ikke hadde blitt skiftet på år og dag - hadde bleknet, og det minnet de hadde av de menneskene de hadde vært før de kom til England, holdt også på å blekne. Mine foreldre og hele deres generasjon tilbrakte de beste årene av sitt liv i tredemøllen, med hardt fabrikkarbeid for en luselønn. Et liv med slit og strev, deformerte ryggrader, kronisk gikt, arbeidsslitte hender. De bet tennene sammen og holdt ut smerten. De hadde ikke noe annet valg. I tankene prøvde de å koble ut - å ignorere det når de ble oversett av kolleger, å ikke motsette seg formennenes oljeglatte tomprat, og i de indiske kvinnenes tilfelle; å ikke sørge om mennene slo dem. Hold ut smerten, sa de til seg selv, bare lev med den - de ilende smertene oppover armene, de nedslitte hofteleddene, krampetakene i ryggen etter å ha sittet lent over symaskinene i for mange år, tykkhudede knokler etter klesvask for hånd, de giktiske knærne etter å ha skrubbet kjøkkengulvet med mannens utslitte undertøy.

Når foreldrene mine satte seg ned lørdags ettermiddag for å se på bryting, med hver sin kardemommete med melk, da ville de underholdes, de ville le. Men de ville også at den gode mannen bare for en gangs skyld skulle vinne over den slemme. De ville at den vaggende, brautende bølla skulle få sin bekomst. De ba for den gode mannen når han lå på matta fanget i en dobbeltfinger-takling, eller grep etter nyrene i smerte, at han ikke ville gi seg. Hvis han bare kunne holde ut litt lenger, holde ut smerten, stå løpet ut. Hvis bare han kunne dét, var sjansene hva bryting angår gode for at han ville vinne. Det var likevel bare en kvalifisert seier. Du kunne se vinneren helt utslitt, knapt nok i stand til å vinke til publikum. Triumfen var i grunnen å ha overlevd.

Vintrene pleide å være kalde i England. Vi, og særlig mine foreldre, tilbrakte dem med å se på wrestling. Wrestling på svart/hvitt-TV lørdag ettermiddag representerte et lite innslag av liv og farge i en ellers så fargeløs hverdag. Arbeidsklærne deres var falmet, sofatrekket - det samme år etter år - var falmet, minnene om hvem de var før de kom til England var i ferd med å falme også. Mine foreldre, hele generasjonen deres, slet bort de beste årene av livet sitt i en fabrikk for slikk og ingenting. Et liv med slit og strev, med deformerte ryggrader, med kronisk leddgikt, med avkuttede hender. De bet tennene sammen og svelget smerten. De hadde intet annet valg. I tankene prøvde de å koble ut - å overse fornærmelser fra medarbeidere, ikke bli irritert over den nedsettende kaklingen til formennene, og i tilfellet indiske kvinner, ikke vise misnøye med å bli slått av ektemannen. Du må tåle smerte, sa de til seg selv, lev med smerten - smerter som skyter opp armene, ryggsmerter fra å lene seg over symaskinen i mange år, fortykkede knokler grunnet håndvasking av klær, vann i knærne etter skrubbing av kjøkkengulv med mannens underbukser.

Når foreldrene mine satte seg ned, med en kopp te med kardemomme og melk i, for å se på wrestling en lørdags ettermiddag, ønsket de å bli underholdt, de ønsket å le. Men de ønsket også at godhet, for en gangs skyld, skulle overvinne ondskap. De ønsket at den brautende bøllen endelig skulle få som fortjent. De ba om at godhetens representant, som lå på matten fastlåst i den onde motstanderens armgrep eller som holdt seg til nyrene i smerte, ikke skulle gi opp. Hvis han bare kunne holde ut litt lenger, svelge smerten, gå hele distansen ut. Hvis han bare klarte dette, wrestling var jo wrestling, så var sjansen der for at han kunne vinne. Men det var dog bare en delvis seier. Du kunne se at vinneren, totalt utslitt, knapt kunne vinke til publikum. Den virkelige triumfen var at han fremdeles var i live.

Engelske vintre pleide å være kalde. Vi, eller i alle fall mine foreldre, brukte denne årstiden til å se bryting. Brytekampene som de så på sin svart-hvitt TV hver lørdag ettermiddag, satt litt farge på deres eller så grå tilværelse. Arbeidsantrekket var falmet , det samme var sofatrekket - som ikke hadde blitt skiftet ut på årevis. Til og med minnene om hvem de var før de kom til England var begynt å falme. Min foreldre, og hele deres generasjon, slavet bort de beste årene av sine liv for lusne fabrikklønninger. Et liv fullt av slit, av skjeve ryggrader, av kroniske leddsmerter, av ødelagte hender. De bet tennene sammen og holdt ut smertene. De hadde ikke noe valg. I sitt indre forsøkte de å stenge verden ute - ignorere sleivspark fra arbeidskameratene, ikke ta igjen med storkjeftede formenn. Indiske kvinner forsøkte også å ignorere julingen de fikk av sine menn. Du tåler denne smerten, sa de til seg selv, det er ingen smerte. Smerten som skjøt opp i armene, de nedslitte hofteleddene, ryggplagene fra krumbøyde år over symaskinene, trælene fra klesvasken for hånd, stive giktknær fra skrubbing av kjøkkengulv med mannens gamle underbukser.

Når mine foreldre satt seg ned for å se bryting på lørdag ettermiddag, med kardemommete og melk, ville de underholdes, de vill le. Men de ville også se en god mann vinne over en dårlig, om bare en gang. De ville at den brautende bølla skulle få det han fortjente. De ba om at den gode mannen på matta, låst i en dobbelt Nelson eller med hendene presset mot smertende nyrer, skulle seire. Seieren hadde imidlertid sin begrensning. Du så vinneren utslitt, så vidt i stand til å vinke til publikum. Å seire var et spørsmål om å overleve.

Vinterene var som regel kalde i England. Vi, spesielt mine foreldre, tilbrakte de med å se på wresling. Wreslingen så de på den sort-hvite tv’en hver lørdag. Den representerte en forskjell i livet deres og farvet deres ellers monotome liv. De glemte arbeidet, varetrekket på sofaen – hadde ikke blitt byttet ut på mange år – var godt brukt, og de husket nesten ikke de menneskene de kjente før de ankom England. Mine foreldre, hele deres generasjon, slet i årevis av livet sitt, arbeidet på fabrikken for heller lite penger. Et liv av sjauing, av slitne rygger, av slitegikt, av ødlagte hender.

De bet tennene sammen og fant seg i slitet. De hadde ikke andre muligheter. I deres hode prøved de å slutte å tenke – ignorere sine medarbeidere, og ikke bli hemmet av baksnakket til formennene, og for de indiske kvinnene, å ikke bekymre seg når de hadde fått juling av mennene sine. Stå imot det vonde, sa de til seg selv, håndter det vonde – de intense smertene i armene, hoftesmerter, anfall av ryggplager som man får av å lene seg over maskiner i for mange år, trælete hender som man får av å handvaske klær, de råe knærene, av å skrubbe kjøkkengulvet med mennene sine underbukser.

Når foreldrene mine satt å så på wresling på lørdagsettermiddagene, hvit kardemommete i hånden, ønsket de å bli underholdt, ønsket å le. Men de også ønsket at den beste karen, for en gangs skyld, skulle vinne over barskingen. De ønsket den svingende, brautene bøllen til å få hva han fortjente. De ba for kjernekaren, liggende på gulvet i boksen, fastklemt eller når han tviholdt på sine smertefulle nyrer, underkastet. Hvis han bare kunne holde ut litt lengere, klare smertene, til siste runde. Hvis han bare gjorde disse tingene, var sjansene, wresling var den sporten den var, at han ville vinne. Uansett, det var bare en kvalifiseringsserier. Du kunne se seiersherren, sliten, knapt mulig å vinke til forsamlingen. Triumfen var hovedsakelig for å overleve.